ALF PRØYSEN

MARKEN

Hu sitt og terper orda inni seg og gjør seg så lita hu kan bak ryggen på de andre.
- Nabot eide en vingård som Akab ville kjøpe fordi den lå tett ved hans kongebolig. Nabot eide en - å herregud, nå vart a Elise hørt, det var berre a Borgny att nå, så var det hennes tur, kanskje a Borgny slapp, hu vart hørt sist, hu - Nabot eide en vingård
- Laura, sier han Brekkestøl på katetret -og så sig hu opp, det murrer i kneskåla, hu får så vondt i bringen, og munnen mimrer
- Nabot eide -
- Det har Elisa fortalt. Du skal begynne midt i stykket. Da gikk han til sengs og ville ikke æte -
Hu bøyer hue sakte som for et uvær som lyt kåmmå.
- Nå?
Hu ser opp. Berre stryk med den eine fingeren etter lista på pulten.
- Han gikk til sengs og ville ikke æte, ramser han Brekkestøl på vaglen sin, han går att og fram på knirkete støvler og klasker en linjal i flathanda.
Hu tier.
Alle de andre snur seg sakte og sikkert og skal fange aua hennes, men hu niglor i pulten og stryk over lista - og tier.
- Nei, du Laura, sier han Brekkestøl oppgitt, og hu veit fra før at når han tar den, så kjem det noe som er mye verre enn dask bortmed øra og napp i nakkegropa. Hu hører han kjem, det fjører når han går, knirkinga blir sterkere og sterkere - og stopper helt.
Han står over henne.
- Jeg forstår meg ikke på deg jeg, Laura. Vet du hvor gammel du er? Snart 14 år og så kan du ikke engang følge med dem som er ti. Det nytter ikke å be deg skamme deg, du gjør det ikke allikevel. Det må vel bli særskole til høsten. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg har sluppet fra meg en elev med så lite lærdom.
Er han ferdig? Er hu blitt pint nok for i dag? - å langt i frå!
- Far din var her i går og spurte om du kunne få gå for presten i vår som de andre på din alder, og jeg lovet ham det halvveis. Men det ser ut til at jeg måta mine ord tilbake -
Margit! Og a Margit sprett opp, snar som en røsskatt i ei røys og ramser hele leksa uten å puste. Etterpå ser hu med sultne små auer på han Brekkestø.
- Ja, det var flink jente det -
A Margit er ifrå Smestugun, ei lita grå stugu borti en skaukrull. Mor hennes og hu bor der åleine og klarer seg bra. Hu er rein i klæa, a Margit, lappete riktignok, men hel og nyvaske støtt. Idag er a særs fin. Hu har sett a Gyda, datter til dokteren, og a Marte Svendsberg gå med band rundt håret. Så tagg hu mor si om maken. Og nå skinn hu i toppen som ei verpehøne.
- Skal du stå der i hele dag? sier han Brekkestøl, han har vagle seg att nå, og nå fysst merker hu at hu står. Det var bandet hennes Margit som gjorde at hu glømte det vonde han Brekkestøl hadde sagt.
Så glir hu ned på pulten sin att. Den er altfor liten, hu lyt strekke beina framover golvet. Det ser så rart ut, men hu kan itte kroke dom. - Så får hu sitta der og heite "Langskånka".
- Gyda!
A Gyda reiser seg stille, hu er så bleik og fin i ansiktet - hun var med mor til Hamar i går, og så fikk hun ikke lest men hun kunne lære det til neste gang kanskje -? Aua som møter Brekkestøl, er store og blå og kviler trygt i hans eigne grågrønne.
- Jo da - det går -
Så ringer klokka, og timen er slutt. A Margit har orden, sett glasa på vid vegg, tørker tavla og henger opp kart over Balltan, så piler hu opp trappa til han Brekkestøl og sier at a Laura sitt inne - ramler ned att og inn i salen -
Du skal gå ut.
Hu tala fint støtt, a Margit, når hu hadde vøri oppe hos Brekkestøl.
Ja, ja, hu fekk gå da. Hu kunne vel tenkje ute òg.

Ute driv ongene med leiken. Gutta spretter på stikka, jentene kaster ball på gangveggen. Det er a Gyda som eig ballen, en stor blomstrete ball. Hu har lov å tape to gonger, hu, og lov å slå i lufta. De andre lyt råke veggen hår gong. Etter henne kjem a Marte Svendsberg, dotter på den største garden i kretsen, det er berre doktoren som er over der. På skjulveggen kaster de andre jentene med en grå filleball. Men a Margit står og ser på a Gyda og a Marte. Hu ba om å få bli med en gong, men det vart så altfor mange, sa a Gyda, det vart så lenge å vente på tur. Så står hu der da og ser på med blanke auer, og når noen taper og ballen triller uti møkka, flyg hu fram og tar ballen, tørker den av på stakkvrangen og gir den attende. Hu får itte takk for det, likevel gjør hu det så ofte det fins råd.
A Laura har fønni plassen hu bruker å ha. Det er bak vedskjulet der vårsola tek mest, der det drypper frå taket så de andre skyr plassen. Det er en bar flekk der, den blir større dag for dag, hu helser på den som på en god venn. Hår eneste dag har den mye nytt å by på. Et skålbrott som har liggi under snøen, et grasstrå som våger seg fram - her en dag fant hu en blyant som hu skulle ta med seg tel han Vesle-Martin, men den delte seg i to da hu tok den opp. Og inni låg blyet i mange deler.
- Å har du å by på i dag da, kvisker hu, det har brånt litt sia i går, især bortmed doglaset. Hu ser seg omkring, sparker litt med skotuppen, nei, i dag er det visst ingenting. Og i dag som hu mer enn noen gong trengte litt glede. --
Da ser hu han -
Marken --
Så liten og lyserau, den fysste i år. -
Å nei, herregud å lell!
Hu bøyer seg ned, tek han i handa og stryk han vart over med pekefingeren.
En mark -
Et lite vårtegn.
Og hu synes med ett våren blir så nær. Hu kjenner bråtebrannlukta og ser pottetsettinga på Vestad. Da er det ingen som speller mester på henne, sa Vesta`n sjøl i fjor.
Og turnipslukinga -
Lange rekker som skulle lukes og inga lekser å tenkje på. Det var berre å igge på kne og grava i varm jord og snu seg en gong iblant. Da såg en merker etter seg, plantene sto én og én og grodde seg store
--
Og bærplukkinga -
Jordbær i skråningen ved jernbanelinna.
-Å!
Der står a Gyda og a Marte - og bak dom a Margit.
Hva har du der? spør a Gyda.
En mark --
-Gid, tør du ta i en mark?
Og nå kjenner a Lura at den gamle kjensla frå dei fysste skoleåra kjem att. Ho fylles av et stort, skinnende håp om at kanskje hu enda kunne bli venner med å Gyda. Hu har aldri trengt seg på slik som a Margit, men det var drømmen hennes dagenes dag -.
Hu smiler og legg marken til kjakan sin.
-Å - å - å! skrik a Gyda.
-Vi hadde ein sveiser en gong, vi, som åt opp en mark, -sier a Marte.
Hu veit itte sjøl åssen det gikk tel, men med ett har hu marken i munnen. Hu tør hu òg likesåvel som sveiseren. Hu lokker aua og svelgjer. - Og åpner dom att og ser på a Gyda med et lyseblått, varmt blikk.
Hu torde -
Nå skrik alle og flyg. - Fysst a Gyda og a Marte, ihoptvinna med armer og bein og baketter a margit, som skrik høgere enn begge de to andre.
Så sitt hu att åleine.
---
Dom flaug da hu ofre vårtegnet stii, glea for dagen den eneste som itte hadde gjort henne vondt. Nå låg den vel i magen hennes, den som skulle smyge ut og inn i jordklumper og ligga våt ved vassdammer i regnvær - hu hadde satt en stopper for det.
Blaut i baken av vårvatnet reiser hu seg seint og går stille inn.
---
Så for han Bekkestøl kjem inn, skyt hu Margit i været.
-A Laura åt opp en mark!
-Hva? sier ha Bekkestøl og blir mørkerau. Og nå kjem han farande.
-Piner du dyrene, ditt ubeist. Det er ikke nok at du er lat og ikke vil lese, du skal pine dyrene også! Husk på at marken er skapt av Vår Herre den, så vel som du og jeg!
Men nå skjer det noe som itte har hendt i alle år. A Laura gjømmer hue i armkroken og græt. Hu uler som ei katte, den tjukke, lysegule fletta rister på ryggen hennes.
Ja nå kan du gråte når du er så slem, sier han Bekkestøl.
Og a Gyda ser hånlig bakover, likeens a Marte og a Margit.
A Margit ser lengst.

(1945)